Våre tamkaniner stammer fra den europeiske villkaninen Oryctolagus cuniculus, som kommer fra de spanske høyslettene. De er ikke gnagere, slik man lenge har trodd. Se mer om dette i Kamma Nielsens artikkel.

Kaniner lever i kolonier, hvor de graver huler og ganger hvor ungene fødes og tilbringer de første ukene av livet. En koloni kan bestå i mange år av opptil hundre dyr, og hulesystemet utvider seg. Et av de største hulesystemene som er funnet, lå ved Canberra i Australia. Den hadde mer enn 150 innganger, og tunneler på en samlet lengde på over en ½ km.

Kaniner er et ettertraktet byttedyr, både av mennesker, ulv, mårdyr, slanger og rovfugler. Villkaninen har derfor utviklet skarpe sanser, og er alltid på vakt. Den har skarp hørsel og store ører for å oppdage rovdyr og øynene på siden av hodet gjør at de kan se i de fleste retninger. Kamuflasjefargene til villkaninen er gråbrun, og kan finnes hos mange tamkaniner (viltgrå). Buken er hvit for å skjule kaninens konturer og for å nyttegjøre seg av gjenskinnet fra bakken, slik at den glir godt inn i omgivelsene.

Halen derimot er  ”signalhvit”, og lyser opp når en vettskremt kanin løper. Dette er for å advare de andre i kolonien mot fare, noe den også gjør ved å trampe hardt i bakken. Formeringsevnen til kaninen er godt kjent. Alle kjenner vel uttrykket ”å yngle som kaniner”. For å overleve har villkaninen utviklet evnen til å føde mange unger så snart de har mulighet. Ville hunnkaniner er mest fruktbare rundt 9-24 måneders alder. Fruktbarheten varierer også etter stedets forhold og klima.

Ved en økning i tilgang på mat vil fruktbarheten stige til været, og ved dårligere forhold, andre veien. Tilgangen på mat bestemmer også når kaninene blir kjønnsmodne.  I tørre deler av verden, blir ikke hannene kjønnsmodne før de er rundt 11 måneder, mens i mer tropiske strøk blir hannene kjønnsmodne rundt 4-7 måneders alder. Hunnene kjønnsmodnes litt senere, men den yngste drektige villkanin hunnen, man kjenner til var rundt 3-4 måneder. Villkaniner foretrekker et åpent landskap med et mildt klima. Derfor er kaninen mest utbredt i Europa, med mye sol og milde vintre.

Kolonien

Det er en hunn og en hann som starter en koloni. Disse har brutt ut av en annen koloni, og funnet seg et passende sted. Så starter arbeidet med å lage huler. Kaninene finner helst et sted med jord som er lett å grave i, og beliggenhet slik at det er liten fare for at vann skal trenge ned i hulene. Hvis jorden er lett å grave i, kan en kanin grave en to meter lang tunnel på en natt. Det er hunnene som graver mest, mens hannene passer på territoriet.

Hannen duftmarkerer alt i sin vei med en kjertel under haken. Det sitter også duftkjertler ved endetarmen, som setter av lukt på avføringen. Slike markeringer viser andre kaniner hvem som ”eier” stedet, og sikrer at den nyetablerte kolonien har tilgang på alle beiteressursene i sitt område. Hunnen og hannen som starter en koloni, blir kalt alfadyr.

Skulle det komme inntrengere som ikke respekterte disse markeringene, er det hannkaninens ansvar å jage de bort. Hannen reiser seg da opp på bakbena, viser frem den lyse buken og løfter halen. Hannene graver ofte litt, og markerer i disse gropene, for å gi inntrengeren en siste sjanse. Av og til kan de også rette strålen rett på den andre hannen. Hjelper ingen av disse advarslene er slåsskamp siste utvei. De som har sett dette, vet at det ikke er noe pent syn. Hårdottene fyker, mens hannene biter, sparker og hyler. Ofte sikter de mot bakparten for å kastrere den andre hannen, slik at den ikke lenger er noen trussel.

Inntrengeren kan ofte være en hunnkanin, men disse tas mer villig i mot, og er med å utvide kolonien.Andrehunners unger får som regel ikke like gode vilkår som alfahunnens. De får sjelden tilgang på hulesystemet. Ved dårlige forhold, kan de andre hunnene bli mobbet både av alfahannen og – hunnen. Noen ganger så mye at de ikke bærer frem ungene sine. Fostrene kan absorberes i livmoren helt frem til 3 uke, uten abort eller dødfødsel. Hannen forsvarer altså hunnene mot andre hanner, mens lederhunnen forsvarer gangsystemet mot andre hunner.

Villkaninens unger

Når ungene er 2-3 uker gamle titter de opp avbakken for første gang. De første dagene sitter ungene bare ved åpningen, før de begynner å beite litt på egenhånd.  Når ungene er en måned gammel hopper og leker de nær huleinngangen. Moren er alltid i nærheten og tramper med en gang hun værer fare. Da løper ungene inn i hulen, med halen i været og tramper i bena. På denne måten lærer ungene å oppdage fare, og ved å herme etter moren lærer dem hvordan de skal oppføre seg. Ville kaninunger må lære fort, mødrene parer seg oftest på nytt, ett eller to døgn etter fødselen. Når ungene er rundt 4 uker er moren i gang med et nytt kull, og vil tilbringe mindre tid med de forrige barna. De blir allikevel ikke alene, for de andre i kolonien er også med å oppdra de yngste.

Ungene lærer fort hva de skal spise ved å herme etter de voksne kaninene. De kniper av den øverste delen av gresstengler, for å nå de næringsrike frøene. Fortsatt holder ungene seg i nærheten av hulen, og leken blir etter hvert mer alvorlig. De svakere blir skyvet til side av de sterkeste ungene, og rangordningen blir etter hvert på plass. De med lavest rang må holde seg i utkanten av gangsystemet, mens de med høyere rang kan finne seg en hule lengre inn.

Ungene til alfadyrene får automatisk bedre vilkår enn andre unger. De unge hannene lærer av de voksne hannene, og når de blir kjønnsmodne danner de ofte par med en av søstrene. Har kolonien god plass, kan de finne seg en ny bolig her, hvis ikke må de reise ut og stifte sin egen koloni.

Kilde: Kaniner av John Unsgård.